fredag 29. januar 2010

Hafslund og organisasjonsform

En hver bedrift har en organisasjonsplan. For at en bedrift skal ha et samhandlingsmønster som skal sikre at bedriften får utnyttet sine menneskelige og materielle ressurser best mulig, og at den når sine mål, må man ha en avklaring på spørsmålet om myndighet og ansvar. Det er nettopp dette organisasjonsplanen viser; hvordan den faste strukturen regulerer arbeid, samarbeid, ansvar og myndighet. Det finnes mange forskjellige organisasjonsplaner, men de vanligste er linjeorganisasjon og linje-stabsorganisasjon.

Bedriften Hafslund, som jeg nå skal skrive litt om, har det som kalles for en linje-stabsorganisasjon. Organisasjonskartet ser slik ut:
Organisasjonsplanen består av bokser og linjer som knytter boksene sammen. Boksene er som oftest symboler på avdelinger, og linjene viser hvem som har myndighet over hvem.

Dette kan man se er en linje-stabsorganisasjon fordi den skiller mellom personer som er i linje, og spesialister uten rett til å gi ordre. I dette tilfellet er stabsfunksjonene økonomi og finans, kommunikasjons og samfunnsansvar og "stab". Disse stabene gir råd og service til avdelingene uten å gå tjenestevei i alle sammenhenger, men har som sagt ingen myndighet. De ivaretar fellesfunksjoner for linjelederne, og arbeider med utredninger og rådgivende arbeid på tvers av organisasjonen. Helt på toppen sitter konsernsjefen; Christian Berg.

At Hafslund har valgt å bruke linje-stabsorganisasjon bringer både fordeler og ulemper med seg. For det første kan det lett oppstå konflikter mellom linje og stab. Og selv om stabsfunksjonen ikke har myndighet, kan den fort få for mye makt. På den andre siden gir denne organisasjonsformen muligheter til å utvikle spesialkompetanse. Linjelederne kan spesialisere seg innenfor sin funksjon, og staben kan også avlaste toppledelsen ved å gi gode råd.

Alt i alt mener jeg Hafslund har en fordel ved denne organisasjonsformen, fordi de har så stor mulighet til å utvikle spesialkompetanse. Dette tror jeg lønner seg. De har også valgt å ha tre staber, som alle kan gi gode råd.

Kilder:
- Økonomi og ledelse, skrevet av Johan T. Dale
-http://hafslund.no/files/file/om_hafslund/Org_kart/Organisasjonskart_norsk_sept_09.pdf


tirsdag 5. januar 2010

Økonomisk globalisering

Globalisering betyr kortfattet ofte økt verdenshandel, og det gir både negative og positive ringvirkninger. Dette gir konsekvenser både for individet, for bedrifter og for samfunnet. Enkelt og greit bringer det landene nærmere hverandre gjennom handel av varer og tjenester, informasjon, kunnskap og ikke minst kultur. Det er faktisk globaliseringen som har gjort slik at det er mulig å lære seg salsa, spise taco og ikke minst at vi kan reise alle tenkelige steder i hele verden. Selv om globaliseringen er en grunn til - og en konsekvens av utvikling og framgang, er det også en prosess som krever justeringer, og som skaper betydelige problemer og utfordringer.

I dette innlegget har jeg tenkt å ta for meg ulemper og fordeler ved økonomisk globalisering. Økonomisk globalisering betyr at det vokser fram bedrifter som har hele verden som markedsplass, og som ikke har tilhørighet til et bestemt land. Det vil si internasjonale bedrifter, som kjøper og selger varer og tjenester der det er mest lønnsomt.

For oss forbrukere er det en klar fordel ved at vi får mer igjen for pengene. Det øker også folks velferd. Vi kan låne og sette inn penger i internasjonale banker, fordi den økonomiske veksten har gitt oss tilgang på kapital. På en annen side øker forbruket, som er en av de få ulempene for forbrukerne.

For bedriftene gir den økonomiske globaliseringen en vanskelig utfordring. Det blir hardere konkurranse - som er en stor ulempe, og de bedriftene som ikke klarer seg er nødt til å legge ned. Flere bedrifter flytter til lavkostnadsland, og dermed forsvinner også jobber. I lavkostnadslandene er det nemlig billigere å produsere, og dermed blir fortjenesten enda større. For eksempel har tekstilindustrien flyttet til Øst-Asia. Mangel på arbeidsplasser er også selvfølgelig en negativ virkning for folket/forbrukerne. På en annen side gir den økonomiske globaliseringen mulighet til å selge varer på et globalt marked, og bedriftene får mulighet til å samarbeide med andre bedrifter verden over når det gjelder forskning, utvikling og innovasjon.

For samfunnet er det både mange fordeler og ulemper. For eksempel gir spesialisering lavkost når varer lages i store mengder for internasjonale markeder. Økt handel vekker fellesskapsfølelsen, og det gir økonomisk vekst - som igjen gir mer velferd. Dermed blir det større inntekter for samfunnet, og levestandarden blir høyere. Dette binder verden sterkere sammen, og stater og lokalsamfunn kan få tilgang til moderne teknologi.

På den andre siden kan lokalsamfunnet fort bli avfolket eller tvunget til omstilling når bedrifter flytter utenlands. Stater og kommuner taper skatteinntekter når bedriftene flytter, og bedriftene investerer der det er mest lønnsomt å produsere. Dette fører til at staten blir avhengig av beslutninger som er tatt i utlandet. En annen viktig ulempe er at det blir store miljøproblemer på grunn av all transporten som må til. Det er også viktig å få med at det den økonomiske globaliseringen bidrar til er å forsterke forskjellene i verden. Av de landene som har blitt rikere er Nord-Amerika, Vest-Europa og Sørøst-Asia. Afrika har blitt fattigere.

Internasjonalt samarbeid kan altså gi nye perspektiver, ulike nettverk, flere publiseringskanaler og andre finansieringskilder. Den økonomiske globaliseringen har ført til økt handel over landegrensene, og denne handelen har ført til en økonomisk vekst for de involverte landene. Siden den samfunnsøkonomiske veksten ofte er et resultat av effektiv bruk av ressursene, har den utløst mer velferd som kan brukes til å bekjempe fattigdom.

Kilder: